Kapitalhjorter får leve og dø i Fred

av Sirenja  september 11, 2010 at 6:08 pm (Uncategorized) Stikkord:, , , , ,

Vi kryper stadig nærmere, sakte og stille, vinden kommer mot og byttet beiter fredelig i grønne enger. Endelig er vi på skuddhold, kan heve rifla og søke byttet i kikkertsiktet, pulsen er høy og svetten siler, men armen og handa er stø som fjell. Vi bommer aldri vi, men treffer akkurat der vi skal. På det mest sårbare.

Andre jegere har kommet til kvelden, spist seg mette og vel så det og har kommet til kveldens høydepunkt, drammene og skrytinga. De skryter av forakten for de gnålete kjerringene sine som de lettet har fått ei uke fri fra, alle storfiskene de har dratt og alle byttene de har lagt ned med perfekte skudd, der de sitter i koiene om kvelden, svette, skjeggete, skrytete og storkjeftede.

-         Har du hørt om han Ola, overdøver en av dem, Ola som satt på post da begravelsesfølget dro forbi, forlot posten og stilte seg i veikanten med lua i handa.

-         Nei, men for en dust, å forlate posten sin da, svarer de andre, det får da være grenser for høflighet.

-         Det var kona som skulle begraves, skjønner dere, svarer fortelleren, Ola skulle vise henne den siste respekt.

Øynene blir blodskutte og svømmende ettersom drammene hives innpå, vomma må luftes gjennom åpen smekk pga overeting, og de sitter og skrever med tykke lår under stramme bukser.  Tanken om at kjerringa synes det er godt å slippe å ha dem i huset, faller dem ikke inn, overhodet.

-         Men hva med Petter da, hørt om han, bryter den andre inn, storviltjegeren som var så puslete.

-         Puslete jegere finnes vel ikke, svarer en av dem surt.

-         Jo, han var litt puslete, svarte fortelleren, men han var svær til kar allikevel, trodde han.

Heller ikke at mange gjennomskuer dem der de sitter skrevende og skryter uhemma, for de kjenner hverandre etter år på jakt sammen. Som den gangen den vesle spede Petter dro på jakt og så så dårlig.

-         Ja, så få høre om Petter Pusling da,maser de andre.

-         Jo, Petter våknet en morra og så litt disig, han trudde derfor det var tåke ute. Selv etter at han ble edru utpå formiddagen, var det like tåkete.  Men han sa ikke mye om det bare tuslet forsiktig på drev, å sitte på post og skyte turde han ikke, han hadde lært leksa si, svarer fortelleren.

Fra den gangen han i stor rus av selvsikkerhet, skjøt hinden på for langt hold, bakfra. Skadeskutt bakfra, med timer på søk etter det lidende dyret, de andres kjeft da de endelig fikk hold og fikk skutt det skadde dyret, timer med å vomme ut tilgriset kjøtt, med sprukne tarmer og møkk overalt, timer med å skjære bort verdifullt kjøtt, jo han hadde lært. Hans jegerære og manneære sto for fall.

-         Herregud for en dust, svarer de andre foraktfullt, noe så dumt.

-         Ja, jeg var nå ikke helt ferdig heller da, svarer fortelleren snurt over å bli avbrutt men fortsetter.

-         Derfor ble det ikke bytte denne dagen og da han gikk i dusjen om kvelden, oppdaget han grunnen til det doble tåkesynet, dobbelt sett med kontaktlinser, ikke mindre.

Historiene er mange, jegerne er mange og det er høst og jakttid. Sesong for machomenn og deres årsferie fra heimen og kjerringa. Hjemme sitter kjerringa med jegerprøve, pc og nettet for seg selv.

Plutselig løfter byttet hodet og stirrer rett på, står som frosset fast, kan ikke løpe. Vi løfter armen igjen, får byttet inn og trekker, sekundene tikker både sakte og fort, først kommer smellet, deretter fallet, snart ligger byttet og rykker i kramper. Da reiser vi oss, går rolig bort og betrakter byttet. Vel fornøyde med dagens utbytte, ikke kapitalhjorten men ikke langt unna. Kapitalhjorter får leve og dø i fred, av seg selv.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (10)

Når Mors lille Ole blir Kvinnehater

av Sirenja  september 6, 2010 at 5:37 pm (Uncategorized) Stikkord:, , ,

Mors lille Ole ja, pjokken med den lyse luggen og de blå uskyldige gluggene, hvordan kan han bli til en mann som hater kvinner? Lille Ole som er omgitt av gode kvinner og fraværende menn, gode kvinner for det meste men som aldri kan oppveie tapet av en nærværende far. Og enten far er på anlegg, på sjøen, på arbeid, på fylla eller hos elskerinna, like lite kan antagelig moren for det. Men slik begynner det.

Eller? Det kan jo også hende at moren er ei forfengelig flyfille, ei lat drikkfeldig subbe, men mest sannsynlig er hun trippelarbeidende og har lite overskudd hjemme, til lille Ole og andre. Siden det ikke er så enkelt å ta ut skuffelsen, sinnet og sårheten over den fraværende faren, på han som ikke er hjemme, blir det moren som får unngjelde. Det kan jo hende at lille Ole har sett faren også, de sjeldne gangene han er hjemme, skjelle ut og skamslå moren. Hva vet vel vi.

Strategiene for selvhevding kommer tidlig, skryt og løgner om hverandre, hva som er virkelighet og ikke er ikke så nøye, bare lille Ole scorer poeng i form av anerkjennelse, rekspekt og oppmerksomhet. Og siden han mangler respekt for kvinner og jenter, finner han fort nok ut at det virker som trekkpapir på enkelte av dem. Mors lille Ole blir en sjarmerende frekkaskjekkas som aldri lar seg hemme.

Selvsikkerheten tar de for trygghet og lar seg forføre den ene etter den andre.
Og i sengen, på gulvet, på kjøkkenbordet i skogen eller hvor det måtte oppstå akutte behov, tør vi hviske lavt om det, der han sikler etter mer og mer bekreftelse: er jeg stor nok, er jeg flink nok, er jeg øm nok, fort nok, sakte nok, kommer det tiggende drypp for drypp i takt med svetten, anstrengelsene og slitet. Elskov blir et ritt, mare-ritt, og ikke nytelse og samværnær, for den utvalgte som må sukke, stønne og skrike for å oppfylle de gnålete behovene.

Mors lille Ole blir til verdensmester og Guds gave til kvinnene og slik farer han fram i verden, der han nedlegger den ene etter den andre, ettersom de trekker seg unna. Det er selvfølgelig aldri han det er noe galt med, derimot kvinnene som ommøblerer virkeligheten i sitt hode og drar vennene med seg til sitt revir. Han blir til drittsekk for mange, hvilket er tungt å fordøye. Derfor lar han seg trigge, særlig av noen, når selvfølelsen og selvkjærligheten blir pirket i og truet.

Til han en dag sprekker som trollet i sola, gørra får rennefart med silkehanskene av og angriper lik, akkurat, en mann som hater kvinner. Så hva gjør vi da, med mors lille Ole, når han blir kvinnehater og flyr i strupen på de som truer hans oppblåste sviktende selvbilde mest? Skal vi fly og gjemme oss i redsel, skal vi bringes til taushet for godt eller skal vi ta silkehansken på og slå knockout i andre runde?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (6)

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00